RSS

Å stemme eller å ikke stemme, på meg.

Det er nå bare en liten uke igjen til valget. Samtidig med fylkesting og kommunevalget skal det og velges nye menighetsråd og bispedømmeråd. Disse skal styre kursen for Den norske kirke de neste fire årene. Jeg står på listen over kandidater til bispedømmeråd.

Jeg er en av fire personer under 30 år som står på listen til kirkevalget, og med det representerer jeg den yngre generasjon i kirken. Det er viktig at denne aldersgruppen får sin stemme når kirkens fremtid skal formes, både fordi dette er viktig for å nå den oppvoksende generasjon, men og fordi ungdommens stemme har en egenverdi. Det ligger i ungdommend natur å ha store drømmer, fremtidshåp og visjoner, visjoner som kan gi kraft til å bringe kirken fremover. Og det ligger og i ungdommmens natur å stille de gode spørsmålene. Å undres over det andre har lært seg å ta for gikk. Å evne å be om forklaringer, og å ha en ydmykhet rundt det at man selv kanskje ikke sitter med alle svarene.

Mine fremtidshåp for kirken. Kirken skal først og fremst være forvalter av ord og sakrament. Og dette skal forvaltes i fellesskap. Hvis det er noe jeg ønsker mer av i DNK så er det at den skal være et sosialt møtested. Et sted hvor folk flest føler det naturlig å stikke innom, et sted med åpne dører og kaffe på kannen.

Kirken skal og være et møtested mellom Gud og menneske, et sted der evigheten finner plass i hverdagen, og hverdagen finner plass i evigheten. Kirken skal finne uttrykk for både glede og sorg. Være et sted for lovsang og takknemlighet, samtidig som den evner å møte mennesker når livet går i stykker.

Jeg er glad i Den Norske Kirke. Og jeg ønsker å bruke tid og krefter de neste fire årene på å sitte i bispedømmeråd. Jeg mener bestemt at når jeg gjør noe jeg liker og brenner for, da gjør jeg en god jobb. Derfor bør du stemme på meg ved kirkevalget!

Mvh Silje Arnevik Barkved

Advertisements
 
2 Comments

Posted by on September 6, 2011 in Uncategorized

 

Skapte er vi te bera

Jeg har denne sommeren hatt gleden av å være ferievikar i sjømannskirken i Rotterdam. Foruten vaffelsteiking og gudstjenestefeiring har mye av arbeidet foregått i havna. Det var med skjelvende sommerfugler i magen jeg nærmet meg Europoort første arbeidsdag. “Min båt er så liten og havet så stort” heter det i barnesangen. “Min Prius er så liten og havna så svær” nynnet jeg mens jeg lurte på om jeg kom til å finne et eneste skip. Heldigvis var ikke oppgaven fullt så uoverkommelig som først antatt, veien var grei og folk på terminalene hjelpsomme når jeg rotet meg bort.

I Nederland som andre steder er været et tema, da spesielt på sommerstid. Og denne sommeren regnet det i Rotterdam. Vestlandsjente som jeg er burde ikke litt skydekke skremme meg, men disse vannmengdene skulle komme til å skape uventede problemer.

Det var en spesielt regnfull dag jeg satte kursen mot havna. Regnvannet skylte nedover bilen, og der vi hjemme snakker om at det regner katter og hunder, fikk trommingen mot panseret meg her til å lure på om det var elefanter og struts som dalte fra himmelen. Da jeg var vel fremme og hadde funnet båten jeg skulle besøke ble jeg en stund sittende i bilen i håp om at været skulle lette. Det gjorde det ikke. Jeg fant til slutt ut at venting var fåfengt, og begav meg ut av den trygge Priusen. Det hadde vært sol da jeg reiste hjemmefra, så jeg var ikke kledd for denne utfordringen. Regnjakke fant jeg i bilen, men jeg hadde fortsatt bare joggesko på beina. Da jeg nærmet meg båten så jeg at i et relativt stort område rundt landgangen var det en 7 cm høy betongkant. Denne lagde et baseng, som nå var fullt med regnvann. For å komme til landgangen måtte jeg altså vasse flere meter i 7 cm høyt vann. Det sier seg selv at jeg med mitt skotøy umulig ville klare å komme meg noenlunde tørrskodd ombord. Litt lettere fortvilet sto jeg på kanten og lurte på hvordan jeg skulle gripe problemet an. En av sjømennene – med gode sko – kom mot meg, og jeg sa som sant var at: “I don’t think I can cross”. “I can carry you” svarte han resolutt, og før jeg visste ordet av det hadde han løftet meg opp og båret meg galant over til landgangen!

“Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.”

Jan-Magnus Bruheim

Jeg lar meg lett facinere av livet ombord på båt. Man er isolert ute på havet, og avhengige av at alle jobber sammen for at ferden skal gå rett vei. De sjøfolkene jeg snakker med er fornøyde med sjølivet, det er lite krangling og mye god stemning sier de. Jeg tror mange kan lære noe viktig om samarbeid fra dem som jobber ombord på båt. Lære noe av respekten man har for hverandre når alle trenger hverandre. For vi er skapte til å bære, og tidvis til å bli båret, og mest av alt til å være medmennesker.

 
Leave a comment

Posted by on August 9, 2011 in Uncategorized

 

Jakten på onsdagen.

Jeg kjørte bortover motorveien her en dag med radion på full guffe. Plutselig la jeg merke til at mange av det de som har greie på det kaller pop-sanger kretset rundt temaet ‘hjem’. Det var ulike utgaver av “I’m coming home”, flere utgaver enn jeg kan huske å ha lagt merke til før.

Jeg tok meg i å lure på om hele vår samtidskultur lider av hjemlengsel.

Kanskje har vi fått nok av ut i verden, opplevelser og alt det nye. Kanskje har vi begynt å lengte tilbake. Men hva vil vi tilbake til? Hvor er utgangspunktet, når var sist vi var hjemme?

De sier at det beste med å reise er å komme hjem. For livet synes i kontrastene. Og det er når du er borte du husker hvor du kommer fra. Det er savnet som viser oss hvor vi hører til.

For noen år siden gikk det et program på TV2 som het “Jakten på lykken”. Det viste nordmenn som hadde forlatt alt det ordinære til fordel for resten av verden. Jeg husker ikke om det kom frem av programmet om de hadde funnet lykken, eller om de bare jaktet med andre fangstredskaper enn de fleste andre. Lykkelige skulle de uansett være. Det skal vi da alle. Det er få av oss som tenker at livet bare skal bli sånn ‘greit nok’.

Jeg hørte engang noen som sa at du vet du har valgt rett hvis du kan smile på en onsdag. Det tror jeg er noe av det klokeste jeg noengang har hørt. Så enkelt, men så sant. For av all den lykken som verden har å by på så er det vel ingenting som er så stort som å le seg gjennom en helt vanlig hverdag.

Nå jakter vi ikke etter lykken, nå leter vi etter onsdagen.

 
Leave a comment

Posted by on April 12, 2011 in Uncategorized

 

Skrivemaskin

Jeg har en drøm. Vel egentlig har jeg ganske mange. Det tror jeg er bra, for det er ganske mange av disse drømmene det aldri kommer til å bli så mye av – og godt er det! Jeg tror det er viktig å ha omtrent 3,14 så mange ganger drømmer som du har planer. Så ender du sannsynligvis opp med å ha sirka 3,14 ganger så få minner som det du egentlig hadde planlagt at du skulle ha. Men siden du da allerede er blitt ganske god på å drømme så ser horisonten allikevel ganske gullkantet ut. De kaller det da ikke det gyldne snitt for ingenting!
 
Anyways. Jeg har en drøm. Akkurat nå drømmer jeg om å skaffe meg en hund. Og en hytte. Ved sjøen. Og så må jeg ha en båt, og en vanntett skrivemaskin. Jeg har nemlig tenkt å bo i en hytte ved sjøen og ro ut i båten og sitte der på bøljan blå og skrive ned dype tanker. Hunden er bare for selskapets skyld, og fordi hunder flest ser så kloke ut. Skrivemaskinen må være vanntett fordi jeg anser det for å være overhengende fare for at jeg kan komme til å miste skrivemaskinen på sjøen. Sånn sett bør den også ha sånn flyteelement sånn at jeg bare kan fiske den oppigjen med en håv. Og så skal hunden ha sånne flytegreien på alle potene, i tilfelle jeg mister den på sjøen også…
 
Det tror jeg blir fint.
 
Leave a comment

Posted by on April 1, 2011 in Uncategorized

 

Hattehylle

Hattehylle
“Dette flyet er fullt, så vennligst legg all bagasjen i hattehylle.” Tenk det, en egen hylle bare for hatter. Og så er det ingen som går med hatt lenger.

Jeg bruker en del tid på å fokusere på hattehyllene når jeg er ute å flyr. Kanskje gjør jeg dette for å slippe å tenke over at jeg sitter i en metallbeholder som befinner ser tusenvis av meter over bakken. All sunn fornuft tilsier at dette er galskap, men der sitter vi allikevel, rett under hattehyllen.

Jeg ber mer på fly enn noen andre steder. Mest fordi jeg er redd. Da blir det sånn ‘Kjære Gud, pass på at vi ikke ramler ned”. Men så pleier jeg å fortsette med en “…vel, når jeg nå først har deg på traden så…”. Det er liksom lettere å slå av en prat med Vårherre når man er ute og flyr, da føles det liksom som jeg er litt nærmere. Sånn geografisk. Og så er jeg kanskje litt fjernere fra alle hverdagens forstyrrelser.

Det er også i fly jeg har mest livsvilje. Til daglig suller man rundt med sine små trivielle problemer, og trekker skuldrene opp til ørene ved tanken på om man sa slik eller sånn til den og den. Alt dette virker plutselig uvesentlig når vinden tar tak i flyet og rister bagasjen rundt i hattehyllen. Da dukker frykten for å miste alt det trivielle opp. Da vil man leve, gjøre en forskjell, dufte på roser, forandre verden og bli et godt menneske og slikt.

Sånn sett har man kanskje godt av litt frykt en gang i blandt. Så lenge den ikke blir lammende. Hvis frykten blir en vekker, og viser oss nye muligheter, da kan den gi oss noe. Da kan den få oss HMS-orienterte, innboforsikrede nordmenn til å ønske å sette pris på de godene vi har. Og så kan den kanskje hjelpe til å riste av oss noe av den daglige usikkerheten som tar så alt for stor plass. Kanskje gjøre at vi blir litt mer rake i ryggen.

Så litt frykt tror jeg vi har godt av. Og så burde vi alle begynne å bruke hatt!

 
Leave a comment

Posted by on February 12, 2011 in Uncategorized

 

Øyeblikket

Jeg liker å begynne på nye prosjekter. Jeg liker drivkraften som ligger i en ny ide. Å mentalt kunne lukke en dør bak seg, og begynne med blanke ark. Selv om jeg med tiden har lært at av og til må man være villig til å gå videre med dørene bak seg på gløtt, har jeg fortsatt ikke mistet gleden over de nye prosjektene.

Det som appelerer mest til meg med alt det nye, er rommet som ligger mellom ideen og utførelsen. Det magiske øyblikket, der man tror at alt er mulig. Der man innbiller seg at man er uovervinnelig, og at hele verden ligger for ens føtter. Jeg kan tenke meg at det er omtrent noe slik idrettsutøvere som står på startsstreken føler. Ja, hvis jeg drev med idrett, da kan jeg tenke meg at dette øyblikket alene, ville være nok til å motivere meg til å fortsette, selv når jeg tapte.

Det er en annen ting med prosjekter. Vi har en tendens til å tenke at det bare er de vellykkede forsøkene som teller. Hvis noe går galt, da sier vi at det var en dårlig ide, og så lukker vi den døren. Men selv de løpene vi taper, begynner med et magisk øyblikk.

Det er noen som har sagt at mot er å gå fra nederlag til nederlag uten å miste entusiasmen. Noen andre har sagt at det er når alt begynner å ordne seg at man må være på vakt. Jeg drister meg til å føye til at håp er å oppleve seier, og fortsatt hige etter det magiske øyeblikket.

 
Leave a comment

Posted by on January 25, 2011 in Uncategorized

 

Betraktninger fra lenestolen

Dette her med blogging er egentlig en snodig beskjeft. Jeg skribler ned mine tanker og ideer, mine dagligdagse gjøren og laden, og forventer at dette skal være intresdant lesing for alle og enhver. Som bakgrunn for dette ligger det et mer eller mindre ubevisst behov for å bli sett og akseptert, for at folk rett og slett skal synes at jeg er litt kul.

På den andre siden har vi jantelovens bud om ikke å stikke seg så mye frem. Det er nok denne som gjør at behovet for å hevde seg har blitt forsøkt trykket trygt ned i underbevistheten. At så mange nå tar i bruk sosiale medier for å definere for omverdenen hvem de er, og hvilken plass de opptar i verden kan da være et godt tegn, et tegn på at det er større rom enn før for å strekke hals. Dette kan selvfølgelig også være et dårlig tegn, men la oss legge den ballen halvdød for øyeblikket.

Poenget er at mens jeg i det ene øyeblikket lar mitt underbeviste behov for å bli sett og annerkjent styre meg til å krinkaste meg selv i cyberspace, så gjør janteloven at jeg samtidig former det jeg krinkaster på en slik måte jeg tror det skal være for å bli godt mottatt…

Jeg hadde da en tanke om å skrive lette, lystige og hverdagslige ankekdoter om min überspennede tilværelse. Jeg skulle omgi meg med morsomme og ukompliserte formuleringer fordelt på avsnitt som ikke oversteg 5 linjer i lengden…

Så er det bare det at jeg ikke kan oppdrive en eneste ukomplisert tanke. Min hverdag består for tiden av gresk og grublerier, og selv om jeg synes dette er überspennede, så gjør det seg liksom ikke helt på trykk.

Sannheten er at det lette og lystige rett og slett blir for ensformig. På selv den hverdagsligste av dager har jeg en tendens til å bli overveldet av livets mangfoldighet. Av fargespekteret som utgjør den menneskelige sjel, av gleden og sorgen og aller helst allt i mellom.

Det finnes de som hopper i fallskjerm for å føle at de er i live. Jeg får den samme følelsen av å sitte i timesvis i den samme stolen å fundere over verdens mange finurligheter. Du skal ikke se bort fra at om jeg prøvde meg på fallskjermhopping så hadde jeg gått lei av opplevelsen et sted mellom flyet og bakken, og heller begynt å filosofere over noe helt annet. Forhåpentligvis hadde jeg klart å finne bakkekontakten igjen tidsnok til å huske å trekke i snoren. Hvis ikke hadde det nok blitt litt i overkant mye bakkekontakt…

Så det blir ingen morsomme fortellinger fra mitt überspennede liv. Det får holde med historier om mine allsidige tankebaner. Ideer tatt fra løse luften, betraktninger fra lenestolen. Det er spennede det!

 
Leave a comment

Posted by on January 23, 2011 in Uncategorized